Fri sex

71

Jeg får vel sende en takk til noen damer på bussen i sommer for ideen til denne stripa. Som oftest tar jeg beina eller sykkelen fatt når jeg skal forflytte meg i hovedstaden. Men i blant kjører jeg altså buss. I Oslo sentrum kan dette være både underholdende og traumatisk for en som er oppvokst på bygda. Ikke akkurat mjølkeruta i Oladalen må vite. Men som oftest går det helt greit. Man sitter eller står helt stille i en overfylt buss, og snakker ikke med noen. Man gjør jo ikke det her i Norge.

Men så var det altså en busstur her i sommer, der det kommer på en gjeng damer i alder 40+. De var mildt sagt høylytte. Kom rett fra fotballpub. Resultatet av fotballkampen hadde de ikke fått med seg, men fotballsangene kunne de, og det hørtes godt der inne i den trange bussen. Ettersom de satt, og stod ved siden av meg, fikk jeg med meg hver eneste oktav… For øvrig er jeg generelt litt skeptisk til småpussa ”jente-”gjenger i den alderen – som prøver hardt å være ho dama i ”Sex and the City” (Carrie..?). De kan jo fort bli både vulgære og klåfingra når det er mannfolk i nærheten. Og når hele gjengen i tillegg har langt, platinablondt hår, og klær som ser ut som de er rappa fra deres egne tenåringsdøtre, ja da bør man ha fluktplanen klar.

Nå skulle det vise seg at nettopp denne gjengen heldigvis var utstyrt med mer humor og selvironi enn klåfingre. Og så serverer de altså denne kommentaren om at de har vært og kjøpt klær på FRISEX. Og en påfølgende latter så hele bussen rister, slik bare en gjeng damer i 40-åra kan levere. Når så Carrie-gjengen går av bussen tenker jeg at slike bussturer må jeg ta flere av. Her er det jo både inspirasjon og ideer å finne!

Samtidig som damene går av kommer det på en mann i 50-åra. Han tar den ledige plassen ved siden av meg. Tilsynelatende en helt normal mann, men likevel er det noe som skurrer. Og hvor har jeg sett de øynene før? Så snur han seg mot meg og begynner å snakke til meg, sånn ca 10 cm fra fjeset mitt. Spør meg hvor jeg bor, og andre nærgående spørsmål. Høyt! Så høyt at folk helt fremst i bussen snur seg. Hvite skumdråper treffer meg i fjeset. Jeg bare mumler tilbake, snur meg for å unngå skumsprøyten, og later som jeg ser noe spennende utenfor. Han hører ikke hva jeg sier. Jeg må gjenta høyere. Så, – nå vet hele bussen hvor jeg bor. Det påfølgende avhøret blir ikke besvart like ærlig… Så begynner han å fortelle om seg selv. Han har vært og fått medisinen sin, sier han. Han har det bra når han har fått medisinen sin. Trenger ikke bo på hjem. Kan bo i egen leilighet – når han bare får medisinen sin.
-Jaha. Ja det er jo fint, sier jeg. Jeg speider etter nødhammeren som på noen busser er festet på innsiden av ruta. Ikke på denne bussen.
Så drar han frem et krøllete blad fra jakka. Viser fram en helsides annonse for noe jeg ikke får med meg, men bildet viser to smågutter kun påført bleier. Mannen smiler sleskt til meg. Og nå kjenner jeg igjen øynene: ”Dyret” fra ”The Muppet Show”! Han vil vite hva jeg synes om bildet. Han sikler.
Jeg holder følge med dyret i øyekroken mens jeg helt rolig og behersket trykker på stopp-knappen.

Hvorfor kjøre buss når man kan gå…